Klikk her for å lese mer

onsdag, mai 10, 2006

EUs utvidelse - en suksess?

Det skorter ikke på negative kommentarer om hvorvidt utvidelsen av EU var en suksess eller ikke. Alt fra økte skattebyrder til oversvømmelse av polske rørleggere og baltiske prostituerte har vært anført som negative konsekvenser og et bevis på at utvidelsen var prematur og ødeleggende for folks oppslutning om EU i de gamle EU15-landene. Herodotus kan selv huske den gangen Eurostat publiserte meningsmålinger der så lite som 40% av velgerne i f.eks. Tyskland støttet utvidelsen, mens 70 % støttet at Norge skulle bli medlem! Det var den gang folk ennå husket at vårt land eksisterer.. :-)

Nå har imidlertid Europakommisjonen gitt ut en rapport ved navn "Enlargement, two years later: An economic evaluation, laget av DG Economic and Financial Affairs. Rapporten kan nok på mange virke som et mottrekk mot all kritikken mot utvidelsen, men EU svarer med kalde fakta: Kun 1-1,5 % jobber er "tapt" for de gamle EU-landene til de nye ved relokalisering. Investeringer i de nye landene er hovedsakelig et resultat av provatisering og ikke ved at virksomheter er flyttet fra gamle til nye EU-land. På dette vis mener Kommisjonen å avvise trusselen om sosial dumping som resultat av utvidelsen. Andre tall som legges på bordet er at de nye medlemsland har en årlig vekstrate på 3,75 % og inntekt per capita har steget fra 1997-2005 fra 44 % av EU-gjennomsnittet til 50 %. Utenlandske investeringer står for 40 % av brutto nasjonalproduktet i de nye medlemslandene - for 10 år siden var tallet ca. null. Man søker også å påvise at utvidelsen også gir fortjeneste for de gamle EU15 landene; for eksempel har våre driftige medskandinaver i Danmark fått opprettet 35 000 nye jobber i eget land knyttet til utvidelsen.

Det spørs om rapporten blir folkelesning nok til å redusere folks "polakkskepsis", men det er interessante tall å arbeide med. Helt fra det gamle EEC har man jobbet med lovgivning og tiltak for utjevning i Europa for å hindre nettopp "sosial dumping" ved overflytting av arbeidsplasser - den gang i 1957 til Syd-Europa. Det var nettopp derfor EEC/EU fikk en sosialpolitikk fra den første dag (18 av 248 artikler i Romatraktaten men dog..) for å gi felles regler for arbeidsmiljø og sikkerhet på arbeidsplassene.
I dag er EU i ferd med å bli en større sosialpolitisk aktør og en god sosialpolitikk regnes i dag som forutsetningen for EUs konkurransedyktighet - ikke et biprodukt av vekst. Dette må Øst-Europa forholde seg til på lik linje og sannsynligvis vil dette ha samme effekt på å motvirke sosial nød og ulikhet i øst som det i sin tid hadde i Irland, Spania, Portugal og Hellas. Nå er det EUs utfordring å spre mer informasjon om de faktiske konsekvenser og i mer popularisert versjon enn tørre rapporter!


klikk her for å lese mer!

tirsdag, mai 09, 2006

Gratulerer med dagen!


Som alle kultiverte mennesker vet er det Europadagen i dag! Og en interessant nyhet er jo at 15 land nå har ratisfisert Grunnlovstraktaten med Estlands parlamentariske vedtak. Finland skal være det neste. At 15 mot 2 stemmer betyr at de 2 har makt til å stanse ratifikasjonsprosessen kan jo virke rart for noen men det er jo slik at sjokket var så stort ved de gamle medlemslandene Nederlands og Frankrikes nei at det hele gikk i stå.

Men nå sies det at Europakommisjonen har våknet av sjokket og i morgen vil legge frem et dokument som skal gjøre slutt på stillstanden. I følge BBC skal dette gå ut på å utvide samarbeidet mot terrorisme for å vise at EU kan gjøre noe for borgernes trygghet i hverdagen. I tillegg skal man ha en debatt i juni på neste toppmøte for å finne veier ut av dagens ny-eurosklerotiske situasjon. Politisk realisme tilsier også at intet vil skje før Tyskland overtar formannskapet i 2007. I tillegg antyder BBC at de to nei-nasjoner Nederland og Frankrike begge skal ha valg neste år...

Men hvorfor er situasjonen så vanskelig? Det er en kjent sak at det vel så mye var en innenrikspolitisk protest mot egne regjeringer som lå bak nei'ene i Nederland og Frankrike, som en kritikk av Grunnlovstraktaten. Likevel fikk avstemningene samme effekt som om et flertall av EUs medlemsland hadde avgitt et mistillitsvotum mot hele EU-systemet. Det vanligste standpunktet er at folkeavstemningene i de to landene er symbolsk for en generell mistillit mot EU-systemet og at folk flest føler det er for avsondret fra folks alminnelige hverdag. Det er en viktig sak å ta fatt på. Men spørsmålet er om det er terrorisme EU først og fremst skal ta tak i, i beste USA-stil. Politi- og sikkerhetssamarbeid i EU må bygges ut - EU ble i sin tid etablert som et svar på borgernes følelse av at statene ikke engang hadde klart å utføre sin primære oppgave - beskytte mot nazistenes overfall i 1940. Men for folks hverdag er også økonomisk trygghet og sosial velferd vel så viktig i dag. Det er når folk oppfatter EU som noe som sikrer deres økonomiske sikkerhet i vanskelige tider - en europeisk velferdsstat - at det gir en positiv assosiasjon for folk flest. I tillegg skal det ikke glemmes at Grunnlovstraktaten ville styrket individers rettigheter mot diskriminering i en langt større grad enn f.eks. i Norge. Det snakkes det lite om nå.Men nettopp her er nasjonalstatene ofte en bremsekloss - paradoksalt nok.

Statene har lett for å skylde på EU for det som er galt, men samtidig bruker man nærhetsprinsippet for å hindre videreutvikling av en europeisk velferdsstat som kanskje ville være det viktigste element i bredere oppslutning om EU i medlemslandene. Slik er man stilt hverandre i sjakk og leter etter en vei ut av stagnasjonen. EU er dermed ved en skillevei mellom integrasjon i dybden eller fortsatt tilsynelatende stagnasjon. Ikke minst vi på Ja-siden i norge venter nå spent og utålmodig på neste trekk.


klikk her for å lese mer!

tirsdag, mai 02, 2006

Har Europa råd til velferdsstaten?


Dette spørsmål stilles i en kommentar på www.eu.observer.com som er en interessant nyhetskanal for oss EU-interesserte. Kommentatoren, George Irvin, er forskningsprofessor ved SOAS (School of Oriental and African Studies) i London og har gitt ut boken ”Regaining Europe”. Han tar utgangspunkt i at det er ganske mange som svarer negativt på dette spørsmålet, fordi globaliseringen øker internasjonal konkurranse, senker prisene og ødelegger småindustrien. Derfor må Europa skjære ned på det offentlige utgiftsnivået, spesielt de skatter som pålegges næringslivet. Og med lavere skattenivå er Men er dette budskapet korrekt, selv om det gjentas mange ganger - og er religion i USA der man ser ned på oss europeere som ”velferdsrusavhengige”? Irvin mener det er tre hovedgrunner til at globalisering og ikke må føre til en nedbygging av velferdsstaten: For det første at det ikke er sant at man ikke lenger har råd til den, for det andre at EU ikke blir mindre konkurransedyktig på grunn av globaliseringen og for det tredje, at beskyttelse av arbeidsplasser, sosiale sikkerhetsordninger og gode helsetjenester til alle har en direkte korrelasjon med et høyt velstandsnivå.

EU har råd til velferdsstaten fordi EU til sammen har et større bruttonasjonal produkt enn USA; Tyskland er verdens ledende eksportør, og produksjon pr time arbeidet i de sentrale EU landene er like høy som i Nord-Amerika. Hva overskuddet går til er et politisk valg – her vises det til at mens Storbritannia under Thatcher valgte å la overskuddet gå til privat konsum valgte de kontinentale EU-landene og Norden å bruke overskuddet til sosial og økonomisk infrastruktur. Irvin kaller de høye skattene som et slikt system krever for ”transfer payments”, dvs. penger man sparer i gode tider for å benytte i tider der man er offer for arbeidsløshet, sykdom eller er blitt pensjonist. Det er vanskelig privat å spare opp et tilsvarende beløp for å sikre seg mot dårlige tider. Tilsvarende får arbeidsgivere en arbeidsstyrke som har bedre utdannelse, sunnere helse og er mer produktive, med det europeiske velferdssystemet.

Irvins andre argument er at det ikke er korrekt at EU må skjære ned på offentlige utgifter for å kunne være konkurransedyktig overfor nyindustrialiserte land som Kina. Han henviser til den amerikanske økonomens uttrykk for denne type teori – ”globaloney” og understreker at konkurransedyktighet er vel så mye bygget på komparative fortrinn som fordeler ved å være et lavkostnadsland. Et høyt utdanningsnivå og sterke tekniske og industrimessige tradisjoner gir f.eks. Tyskland komparative fordeler fremfor Kina, selv om sistnevnte land kan selge tekstiler og maskinverktøy billigere enn Tyskland. På samme måte har kineserne komparative fortrinn innen tekstileksport. Etter hvert finner alle land frem til nye nisjer der de har en komparativ fordel – Finland er ikke lenger hovedsaklig en eksportør av tømmer, men av mobiltelefoner og IKT. Globalisering behøver ikke gjøre noen fattigere og mindre i stand til å finansiere en velferdsstat.

God økonomi gir mer velferd, statistisk sett er det en positiv korrelasjon mellom de to elementene. Årsaken er at med rikere samfunn stiger betydningen av offentlige goder, som vi bruker daglig: utdannelse, helse, og sosialt sikkerhetsnett som beskytter mot ufortsette ulykker. Dersom du må bruke all din tid til å skaffe mat og tak over hodet har du ikke overskudd til å yte det som skal til for å skape et velstående samfunn. Samfunn som ikke sikrer alminnelig tilgang til slike goder, men der kun en elite kan ha råd til dem er heller ikke så stabile, men løper en risiko for konflikter, sosiale kriser og sammenbrudd. Dette er like meget tilfellet for latinamerikanske republikker (juntaer og deres støttespillere) som for det tidligere Sovjetunionen (nomenklatura klassen) – godene eksisterer men de er stort sett tilgjengelig for et privilegert mindretall. En sunn, velutdannet arbeidsstyrke gir mer velstand til samfunnet som helhet. Her trekker Irvin frem de nordiske land som eksempel på samfunn der et høyt nivå på sosiale goder til alle som et lim som holder samfunnene sammen også i raske internasjonale endringsprosesser. Det man derimot må diskutere er for eksempel balanse mellom trygghet for arbeidsplasser og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, løsning på problemer mht. pensjoner og pensjonsalder, og hvorvidt private løsninger som supplement til de offentlige er den beste modellen.

Irvins diskusjon er relevant for dagens debatt om såvel EU som mer aktiv sosialpolitisk aktør versus subsidiaritetsprinsippet, og diskusjonen om hva en ”felles europeisk sosialpolitisk modell” skal være. En åpen diskusjon om disse spørsmålene er også viktig i Norge som tross vår utenforskap er daglig berørt av EUs politikk og lovgivning. De dager er forlengst over da sosialpolitikk var et rent nasjonalt anliggende.


klikk her for å lese mer!